Fredag 4.10-13

I dag møtte jeg og Kristin opp ved internasjonalt kontor ved universitetet. Vi fikk beskjed om at vi skulle avsted å se på skolen vi kanskje kunne bytte praksis til men at det var lite sannsynlighet for at vi kunne bytte til den. Jeg og Kristin satte oss ned i kantina. Vi sa ingenting til hverandre. For min del kjent jeg meg fysisk dårlig. Det høres ut som vi klager mye men vi forteller bare hvordan den økonomiske krisen her i Hellas også rammer oss som erasmusstudenter. Det er ikke folkene ved internationalt kontor som gjør en dårlig jobb. De gjør det de kan for at alt skal gå som normalt. Jeg kommer nærmere inn på det tema senere i innlegget. Kl.11.00 dro vi med veilederen vår å besøkte skolen vi kunne ha vært på. Vi kan ikke være på skolen, nettopp fordi det ikke finnes noen lærere på skolen. Dagene slutter kl11.00. Det var ingen på skolen når vi kom, alt var stengt. Til nå hadde de ca 6 lærere og de manglet 24 lærere. De vet ikke når de får tak på de 24 lærerene, det kan ta 1 uke, 2 uke 3, uke osv. For oss vil det ikke være mulig nettopp fordi det er for risikabelt og antall timer ikke vil gå opp. Vi blir derfor nødt til å fortsette der vi er. Slik vi ser det nå, skal jeg og Kristin jobbe samme dager bare omvendt. En av oss går morgenprogram og den andre kveldsprogram annen hver uke. Vi har ordnet slik at vi får de timene vi skal. Vi skal også jobbe en dag sammen men i forkjellige grupper og klasserom. Vi håper nå å få til en studiedag som gjør at vi kan få muligheten til å skrive på oppgaven sammen, så vi ikke trenger å bruke helgene på det.

Det har vært en speisell dag i dag. Hvertfall for meg. Siden jeg skriver vil jeg dele min opplevelse og følelser som har vært i dag. Kl 12.00 hadde alle erasmusstudentene et møte med internasjonalt kontor. En mann gav oss endel informasjon. På grunn av den økonomiske krisen som har rammet Hellas har  regjeringen kuttet ned budsjettet ved universitetet veldig mye. Internajonalt kontor ved T.E.I universitet har gått fra å være 5 ansatte til 2. Det vil si at de ligger etter og mannen sa at han for første gang måtte gå bakover i karrieren og ikke fremover. Mange av kursene erasmusstudentene skal ta her på kreta har ikke startet enda og det er mulighet for at noen av dem ikke starter. Det vil si at det er mange som kanskje ikke får nok studiepoeng som de trenger. Dette gjelder ikke oss. Vi skal ha praksis. Det som sjokkerte oss var at når som helst kan de to som er på internasjonalt kontor bli sakt opp. De kan miste jobben når som helst. Jeg synes det var helt utrolig at de enda klarer å smile og spøke når de hver dag går med tanken om at i dag kan jeg miste jobben min. Jeg ser på dem med store øyner.

Videre i dag har det vært mange inntrykk og alle forventninger som vi har hatt til praksisen er så godt som borte. Alt er forandret. I et øyeblikk føltes det på kroppen som at verden gikk under. Jeg så ingen lyspunkter. Jeg og Kristin var veldig slitne. Min utstråling var av den værste jeg selv har opplevd. Jeg kjente at jeg var veldig pesimistisk. Jeg følte en trang til å ta neste fly hjem fordi alt var så ukjent, vi viste ingenting og ingen viste noe og jeg følte plutselig jeg hadde takket ja til noe som var veldig utrygt. Følelsen av at jeg aldri vil få vite om jeg kommer meg igjennom praksisen, gjorde at jeg slang teite kommentarer til de andre jeg var med og hode var helt borte fra den vanlige verden. Jeg viste utenlandspraksisen ville by på utfordringer, men ser nå at utfordringene kom på andre plasser enn tenkt.  Senere når jeg fikk være alene i leiligheten, fikk jeg roet "panikken" som rammet hele tankegangen min. Jeg er en person som er vant til å være endel alene og derfor flink til å motivere meg selv. Jeg fikk tankene på andre spor. Jeg bestemete meg for å klare denne praksisen, koste hva det koste vil. Får jeg en kjip praksis så får jeg en kjip praksis. Det som står i hode mitt nå er at jeg skal kjempe meg igjennom så langt som mulig og helst til fullført praksis. Ta en dag av gangen og prøve å holde positive tanker i luften. Jeg tenker at når jeg blir vant til forandringen her nede blir oppholde bedre. Motto mitt til denne praksisen er en setning som min mamma alltid har sakt til meg: Gjør ditt beste og mer kan du ikke gjøre!

Det som kanskje har vært vanskeligst denne uken er det at det ikke finnes noen å hendvende seg til, som kan snakke vårt språk. Jeg og Kristin prøver å snakke og forstå internasjonalt kontro og blir forvirret og spørr mange ganger men fremdeles ikke forstår. Jeg skulle ønske det fantes en person som kunn være vår tolker, noen som kunne se de to sidene og hjelpes oss. Det jeg har lært er at her nede må vi kunn forholde oss til de som er her nede. De norske øyner må legges vekk, noe som er veldig vanskelig. Kommunikasjon må skje med menneskene her nede, i den forstand at vi er som dem. Jeg må gå inn i deres verden, leve på deres måte og selv kjenne på hvordan den økonomiske krisen for menneskene her er. Jeg er i denne tiden en del av dem og jeg kjenner det. Jeg kjenner det godt på kroppen.

Derfor vil jeg beklage til alle som blir preget av mitt stemningsleie for tiden. Det går opp og ned og jeg trenger litt pauser for å finne motivasjonen og klarne tankene igjen. GOD HELG!