Første uke for meg og Kristin har vært veldig tøff. Veien til skolen er slik. Gå 5 minutter til bussstoppet. Gå på riktig buss i denne enorme store byen. Folk overalt og de snakker høyt og trafikken her er helt vill. Etter 20 minutter på bussen må vi presse oss ut av bussen for å komme av. Derifra må vi gå nye 20 minutter til dagsenteret. Når vi kommer frem er vi tappet for energi. Varm og tung luft og vi kunne trengt en dusj når vi endelig er kommet frem. Denne uken har vi vært på dagsenteret fra 9.00 til 13.00 og ellers 9.30 til 14.30. Vi fikk besjed at vi kunn kunne gå sammen den første uken. Derretter hadde de satt meg og Kristin opp til å jobbe en dag og en kveld. Den som skulle jobbe dag, jobber man-tir-ons-tor og fikk 6 timer per dag. Det er en veldig fint med tanke på de obligatoriske antall timer vi må nå. For den andre personen som måtte jobbe kveld skulle gå fra kl 17.00 til 20.00 tre ganger i uka. Vi sa klart i fra at det ikke gikk i forhold til hvilke krav UIA hadde til oss samt at språkkurset også skal inn en plass i timeplanen, og vi vet ikke når disse timene er eller starter. Vi får ikke godkjent språkkurset som obligatoriske praksistimer heller. Damen på dagsenteret sa at det måtte bli slik fordi jeg og Kristin ikke kunne gå samtidig på grunn av at det ble for mange folk på området. Vi sa igjen at vi ble nødt til å gå sammen fordi vi skulle skrive oppgave sammen og gjøre tiltak sammen, vi måtte ha en dag til å skrive på oppgaven sammen og at antall timer ikke gikk opp. Vi fikk beskjed om at vi måtte skrive oppgaven alene og følge det hun hadde satt opp. Videre i uken har vi mailet og ingen har hørt på oss. Vi har grublet på hvordan den ene av oss skal kunne klare å komme igjennom praksis når det ikke har vært muligheter for å få nokk timer. Vi har vært bekymret for å ta den lange bussturen alene, spesielt på kveldstid. Det er også slik at den ene ville ha jobbet kveld og de andre tre dag. Dette ville ha gjort at den ene ville blitt helt alene, utelukket fra de få man kjenner her på Kreta. Det kunne ha fungert hjemme i Norge, men her nede har man ingen andre venner, bekjente eller familie. I Heraklion, spesielt her vi bor er det farlig å gå alene så personen ville blitt innelukket i leiligheten hele dagen.
 |
| Ups, havna på feil buss, hoppet av og venter på riktig buss. Morgenstund har gull i munn! |
 |
| En kaffekopp på universitetet før det positive møtet! |
Hvem skal vi henvende oss til? Skal det være slik? Vi vil hjem om praksisen skal være slik? Mange spørsmål i hodene våre. Forventningene vi har hatt har ikke blitt møtt. Jeg og Kristin ringte i all fustrasjon til den nye læreren vår ved UIA. Da fikk vi beskjed om at det ikke var henne vi skulle kontakte. Vi måtte kontakte internationalt kontor her nede. Det var de som var "henne". Men hun prøve å gi tips om hvordan vi kunne løse situasjonen og sendte en mail til veilederen vår her nede for oss med de sprøsmålene vi hadde. Vi skrev også en mail til vår veileder her nede og hun skulle snakke med dagsenteret. Vi gikk på jobb og hver dag fikk vi beskjed om at slik kom det til å bli. Når vi ikke så noen endringer tok vi kontakt med vår kjente og kjære lærer som egentlig nettopp har gått av med pensjon men som enda er litt med oss som lærer. Det var Kristin som hadde det behov for å skrive hva hun følte. Dette var vårt siste desperate forsøk før vi nesten gav opp og tankene om å reise hjem for å klare å bestå praksisen var til stedet. Raskt fikk vi svar fra henne. En lettelse fløy igjennom kroppene våres da vi leste setningen. " Dette var merklig" og vi fikk forståelsen av at det ikke skulle være slik som vi hadde fått opplevelsen av. Vi fikk også svar på mailen fra veilederen vår her nede som sa at hun hadde snakket med damen på dagsenteret. Neste dag skulle vi i møte med veilederen vår her nede. Vi viste henne timeplanen og hun ble også overrasket fordi det var ikke dette hun hadde blitt enig med damen på dagsenteret om. Vi ble så lettet over forståelsen og over å bli forstått. Det at vi hadde vært forvirret gav mening, nettopp fordi dagsenteret ikke gjorde som internationalt kontor sa de skulle. På møtet prøve vi å finne en løsning og veilederen vår skulle ta kontakt med damen på dagsenteret igjen. Mot slutten av møte sa veilereren vår at om vi ikke følte at dette var greit, nettopp fordi vi enda må gå en på dag og en på kveld annehver uke så måtte vi si ifra. Møte endte med at vi i morgen skal møte ved T.E.I ( universitetet) og derifra kanskje få være med å se på en ny praksisplass. Nå venter vi i spenning på om vi kan bytte praksisplass. Vi er avhegig av at det er en sosialarbeider på neste praksisplass. Det er en skole for funksjonshemmede. På grunn av den økonomiske krisen er det mulighet for at det ikke er noen lærere eller sosialarbeidere. Vi må ha en sosialarbeider på praksisstedet fordi vi har en lærerkontrakt. Skal vi nå målene i lærerkontrakten må vi ha noen å vise og lære oss, slik at målene blir oppnådd. Vi har hatt en forferdelig uke men null energi og mye bittherhet. Vi er lettet i dag og ser lysere på praksisen. Følelsene er sterke fordi vi har ofret så mye for å kunne få ha praksis utenlands og vi blir også forvirret når det er et nytt land og språk og en anna verden. Bare det å finne riktig buss og gå av på riktig plass tar mye energi. Nå håper vi på en videre bedre praksis! Kommer mer om praksisplassen vår når vi vet sikkert hvor vi skal ha praksis.
TAKK FOR MEG!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar